Norges største og viktigste ryddejobb

Innerst i værharde Van Mijenfjorden ligger gruvelandsbyen Svea helt avskåret fra resten av verden. Hit går det ingen bilveier, og denne maidagen er blant de siste man kan nå prosjektet med snøscooter. Når isen går, er det lasteskip eller et lite propellfly som gjelder.

De blåmalte Moelven-brakkene er det eneste som minner om beboelse i det som tidligere var et yrende gruvesamfunn. Flere hundre personer bodde her, og Svea hadde både bowlinghall, vinbod og klatrevegg. Nå ligger restene av landsbyen sirlig sortert på paller etter en runde i kverna.

- Den første gangen vi var her på befaring, var midt i mørketiden. Vi kjørte inn i Svea med bare scooterlyktene våre som lyskilde og tittet inn i de forlatte husene. Det var som om en hel befolkning bare hadde slukket lyset, lukket døren og gått. De var nesten litt skummelt, forteller Kenneth Eikrem, prosjektleder i AF Decom.

Tidenes ryddejobb

Det er mer enn 100 års gruvehistorie som i disse dager blir fjernet på Svalbard. Ryddejobben i Svea skal strekke seg over fire år gjennom flere entrepriser. Så langt er gruvene på Lunckefjell og Svea Nord lukket og låst for all fremtid. Allerede er det begynt å gå ras over gruveinngangen, og snart vil alle spor etter gruvevirksomhet være visket ut. Og med noen få unntak, skal naturen etter hvert få ta over alle deler av Svea.

- Vi er her fordi Stortinget har pålagt oss å føre tilbake området til slik det var før bebyggelsen kom på plass. Det er en del av lovbestemmelsen i Svalbardmiljøloven at når en virksomhet opphører, skal det så vidt mulig føres tilbake til opprinnelig tilstand, forklarer Martine Løvold, spesialrådgiver hos Sysselmannen og prosjektleder for opprydningen i Miljøforvaltningen.

Martine leder et stort prosjektteam bestående av mange ulike faggrupper – med alt fra arkeologer, spesialister på forurensing, kulturminner og naturforvaltere

- Dette er det største naturrestaureringsprosjektet som noensinne er gjennomført i Norge. Prosjektet strekker seg over et enormt område, som i Oslo-målestokk ville tilsvart strekningen fra Bogstadvannet til Nordstrand. Det er en prøvetur på mange måter, for Miljøforvaltningen har aldri tidligere hatt et slik prosjekt. Det er faktisk ingen som har gjort dette før, sier hun.

Når prosjektet er ferdigstilt, er det kun tre vernede bygninger og gjenstander fra før andre verdenskrig som blir stående igjen. Resten skal bort, inkludert brakkebygg, verkstedhaller, havna, flyplassen og samtlige veier. Prislappen er på 2,2 milliarder kroner, og om noen år stenges også Gruve 7 som forsyner Longyearbyens kullkraftverk.

Svalbardmiljøloven har egne bestemmelser om hvordan virksomheter som legges ned skal ryddes bort.

 - Det utfordrende her er at alt som ligger igjen fra førkrigstiden skal fredes. Da er spørsmålet hvor mye vi skal rydde opp, og hva som defineres som opprinnelig tilstand slik loven viser til. I tillegg har vi gruver som nærmest måtte ryddes for hånd, samt Svea sentrum som inneholder både kulturminner og forurenset grunn, i tillegg til svært sårbar natur, forklarer hun.

Hele prosjektet ble tidlig enige om at de måtte spille med åpne kort for å finne de beste løsningene – både for naturen og lokalbefolkningen. En slik åpenhet mellom miljøforvaltningen og tiltakshaver har definitivt vært et suksesskriterium.

- Det er sterke følelser knyttet til prosjektet hos befolkningen på Svalbard. Tross alt er det mange som har mistet arbeidsplassene sine. Jeg må berømme Store Norske for jobben de har gjort, for i dag så er det mange av dem som har jobbet her som har snudd og føler stolthet over at de er med på Norges største og viktigste miljøprosjekt, sier prosjektlederen.

River sitt eget arbeid

Historien om Svea strekker seg langt tilbake i tid. Først ute var svenskene, i form av selskapet Spetsbergens Svenska kolfält i 1917. Området hadde store kullreserver, og det første året var rundt 70 svenske arbeidere i sving. I 1930-årene tok Store Norske Spitsbergen Kulkompani over driften, og det ble starten på industrieventyret på Svalbard for Norges del.

- Min første tur til Svea var i 2000, da jeg var med på å bygge kaianlegget som skulle ta imot de store lasteskipene. Etter det har jeg vært her på flere store og små oppdrag. Nå er jeg her for å fjerne en del av det jeg har bidratt til å bygge, og det føles både spesielt og litt vemodig, sier avdelingsdirektør Paal Arne Sellæg i AF Decom.

Frem til 2016 var det full drift i Svea nord-gruva, og mange titalls millioner tonn kull er hentet ut. Potensialet var enda større, og en helt ny gruve på Lunckefjell stod klar til å tas i bruk. Men allerede før produksjonen kom ordentlig i gang, var det kroken på døra. I 2017 besluttet Stortinget å stenge gruvene i Svea og Lunckefjell på grunn av lave kullpriser. På det meste var det over 300 personer i Svea til enhver tid. Nå skulle både arbeidsplassene og gruvesamfunnet legges ned.

- Når dette valget først var tatt, så var vi ikke i tvil. Dette var en jobb vi skulle ha, sier han.

- Verdens beste arbeidsplass

Det kan kanskje virke vanskelig å finne folk som vil jobbe under tøffe værforhold, i mørketid og total isolasjon 14 dager i strekk, men Paal Arne og Kenneth forteller at de aldri har hatt et prosjekt som har vært så attraktivt å jobbe i.

- Den dagen vi vant prosjektet måtte vi slå av mobiltelefonene. Det rant inn med henvendelser fra folk som ville jobbe her – både fra AF og fra dem som tidligere har jobbet i gruvene, forteller de.

En av dem som i disse dager spiser seg gjennom kaianlegget, er maskinfører Øystein Matheussen. Han forteller om et svært godt arbeidsmiljø, gode brakkefasiliteter og fantastisk natur.

- Dette var min siste sjanse til å få jobbe her, så den muligheten måtte jeg gripe. Det er ikke alle forunt å se isbjørn traske forbi gravemaskinen eller å jobbe i slike omgivelser. Dette er verdens beste arbeidsplass, sier han og fortsetter å rive anlegget som forsynte båtene med kull for bare få år siden.

Prosjektleder Kenneth mener kulturen fra tiden under Store Norske fremdeles henger igjen i veggene, og at fremdriften bærer preg av innsatsvilje, god stemning og et fremdragende kjøkken.

- Men det er et prosjekt der ikke alt kan planlegges. Det er værhardt her, og noen ganger setter naturen stopper for arbeidet. I påsketider ble vi værfaste på brakka i til sammen fire dager grunnet storm. Da er det godt at vi er gode venner, ler han.

- Et annet Svalbard

Totalt skal AF Decom fjerne 2000 tonn treverk, 400 tonn brennbart restavfall, 7000-8000 tonn stål og store mengder betong og sende alt til gjenvinning når isen åpner.

- Dette er et spennende prosjekt, både fordi oppdraget er så spesielt og på grunn av omgivelsene. Men det er også utfordrende. Det vi må være spesielt oppmerksomme på her, er å sikre alt mot vind slik at ikke avfall blåser av gårde, og å nøysomt sortere det som kan være fredet. Ikke minst må vi hele tiden være i tett dialog med alle faggrupper, forteller Kenneth.

For AF Decom kunne ikke prosjektet passet dem bedre:

- Dette er et prakteksempel på visjonen vår om å bygge for fremtiden og rydde fra fortiden. Her skal vi rydde opp, og naturen skal bygge det opp igjen. Men etter at beslutningen var tatt om at dette skulle legges ned og at alt skulle fjernes, opplever vi som jobber her på Svalbard at det både er aksept og stort vemod blant lokalbefolkningen.

Gudmund Løvli er Store Norskes prosjektleder på plassen, og er lommekjent i Svea etter mange års karriere i ulike stillinger som startet for over 30 år siden. Også han har mange følelser knyttet til prosjektet – i likhet med mange andre.

- Jeg kom til Svalbard for 30 år siden, og var blant annet med på å kartlegge Svea nord-gruva. I 2018 fikk jeg være med på å stenge den samme. Det var veldig spesielt. Svea Nord var en enorm gruve, hvor det på det meste ble tatt ut over fire millioner tonn kull i løpet av ett år. Det var mange ansatte som pendlet til fastlandet, men også til Longyearbyen. Vi har nok fått et annet bysamfunn nå som mange av gruvearbeiderne er borte, mener han.

Klimaendringenes første stoppested

På vei tilbake til Longyearbyen fra Svea, stanser vi ved en liten hytte. Prosjektleder Kenneth peker på foten av en isbre som ligger noen 100 meter bortenfor.

- For noen få år siden starten isbreen akkurat her. Den har krympet så mye på bare de ti siste årene. Van Mijenfjorden -fjorden som Svea ligger i, er en av de eneste som fremdeles fryser igjen her. Det er her vi først ser klimaendringene, forteller han.

Han får støtte fra Martine Løvold, som kjenner klimaet på Svalbard bedre enn de fleste gjennom mange års arbeid:

- Tempoet på klimaendringene skjer i en rasende fart, og er spesielt synlige her. Derfor er dette et viktig prosjekt for Svalbard, og ikke minst en viktig erfaring å ha med seg videre til andre miljøprosjekter.

For klimaendringene er Svea første holdeplass, og for gruvevirksomheten er det den siste. Og for Store Norske-prosjektlederen Gudmund Løvli er ringen sluttet.

- Vi har gjort omtrent 90 prosent av ryddejobben til nå, og med naturen til hjelp skal vi gjøre resten. Jeg mener dette er et skoleeksempel på at man kan rote i hundre år, og rydde opp etter seg på fire år – med god kvalitet.