Ingen skal kjenne frykt for å være seg selv

Det var mange år siden de hadde deltatt på Pride-feiring. Arbeidsturnusen til Bjørn Yngve Bjørneseth i AF Anlegg (t.v på bildet) har ofte falt på samme periode, men denne junidagen i 2022, drar han og samboer Bjarne Finsrud (t.h. )fra Kongsvinger inn til Oslo for å feire. Det er sol og varmt i lufta, det kunne ikke vært bedre forhold for markeringen. Etter å ha vært i Spikersuppa på et arrangement, bestemmer Bjørn og Bjarne seg ved 23-tiden for å gå bort til London Pub. Det er tett med folk i puben, de treffer mange kjentfolk. Innimellom stikker de utenfor og tar seg en sigarett og blir stående ved inngangsdøra og prate med andre feststemte gjester.

Både Bjørn og samboeren står utenfor og røyker da de hører noe de oppfatter som fyrverkeri foran nabopuben Per På Hjørnet. Bjørn vil sjekke hva som foregår, krysser gata og blir stående utenfor blomsterbutikken til Finn Schjøll. Her ser han Zaniar Matapour stå med et automatvåpen og skyte mot nabopuben. Terroristen snur seg rundt og ser i Bjørns retning. Han blir stående, klarer ikke å røre seg. Bjørn husker at han rekker å tenke: «Gjør det vondt å bli skutt?»   

Utenfor London står Bjarne og får med seg mannen som skyter mot tilfeldige bargjester. Nå har han rettet automatvåpenet mot den puben han selv står utenfor og skyter i deres retning. Panikken brer seg, bord og stoler velter, folk flykter for livet. I noen få sekunder stopper Matapour opp for å lade våpenet.

Bjarne, som ikke har oversikt over hvor samboeren er, tenker det er nå eller aldri og løper Matapour overende. Terroristen reiser seg og løper videre med et håndvåpen, mens Bjarne blir stående på maskinpistolen. Bjørn og flere ute på gata tar opp jakten, løper etter terroristen og får lagt han i bakken. De er tre personer som ligger oppå terroristen til politiet kommer.    

Hedret med medalje for edel dåd 

I nesten to år har Bjørn og flere av de involverte i overmanningen av terroristen måtte pusle sitt eget puslespill for å lage et komplett bilde av situasjonen. Selv husker Bjørn og Bjarne bare bruddstykker av selve hendelsesforløpet, og politiet var sparsommelige med å dele informasjon tidlig i etterforskningsfasen.

Før jul i 2023 fikk de vite at de ville bli hedret med medalje for edel dåd, som betinger at du har handlet for å redde menneskeliv og har utsatt eget liv for fare. Bjarne fikk som eneste involverte medaljen i gull. Bjørn og 10 andre mottok medaljen i sølv.   

– Det er selvfølgelig en anerkjennelse av at vi har gjort noe riktig. Samtidig skulle jeg veldig gjerne vært hendelsen foruten. Det var først nå i april 2024, under rettsaken, at vi fikk se en rekonstruksjon av alle detaljer satt sammen av ulike overvåkingsvideoer, mobilvideoer og vitneavhør, forteller Bjørn.  

Han legger til at rettsaken har vært en viktig bidragsyter til å skape en slags ro, å kunne begynne å legge ting bak seg. Det har vært to krevende år og de to har taklet hendelsen ulikt. Bjørn var sykemeldt en uke, før han ønsket å dra tilbake til arbeidet som tunnelbas i AF Anlegg hvor han jobbet 13/15 skift i Lovö-prosjektet utenfor Stockholm. For samboeren, som jobber som elektriker i Kongsvinger, tok det lenger tid å prosessere og bearbeide den dramatiske natten. 

Etterforskningen ble stadig utsatt blant annet fordi terroristen ikke ville la seg avhøre. Det opplevde de to som en påkjenning i seg selv. Fra det offentlige var det lite hjelp og oppfølging å få, forteller samboerparet.  

– Ingen tok kontakt med oss. Vi ringte til kriseteamet, men fikk beskjed om at siden vi bor i Kongsvinger, var det Kongsvinger kommune som skulle følge oss opp, forteller Bjarne.  

Gjennom kommunen ble Bjarne omsider tilbudt å prate med en miljøterapeut og kontakte en mestringsgruppe for menn.

– Det var jo ganske håpløst. Ingen av dem hadde kompetanse på traumebehandling, legger Bjørn til.  

Ikke vær redd for å stille spørsmål  

For sin egen del forteller Bjørn at det har vært en terapi i seg selv å møte kollegaer, være på jobb, normalisere hverdagslivet så godt som mulig. Men han kjente på det å være borte fra samboeren i lengre perioder. Spesielt den første tiden. I AF-prosjektet hadde noen snust opp at Bjørn hadde vært sentral i å begrense og stoppe angrepet i Oslo.

– Jeg pratet ikke så mye om det selv. Informerte stuff laget mitt, og nærmeste leder, de nærmeste. Synes de burde bli informert.

Selv om han forsto at flere visste, så registrerte han at kollegaer kviet seg litt for å prate om hendelsen.

– Kanskje det kommer av at vi jobber i et maskulint og litt taust miljø hvor vi ikke spør hverandre så mye om hvordan det går i livet. Men det er egentlig ikke så farlig å snakke om vanskelige ting. Spør heller en gang for mye.  

Bjørn kommer opprinnelig fra Elverum. Han ble samboer med Bjarne i 2001 og flyttet til Kongsvinger. Han begynte i AF i 2021 og har jobbet i bransjen i årevis, men det å stå åpent frem som homofil er ikke noe han har gjort hele livet, spesielt ikke i jobbsammenheng.

– For meg har det vært en modningsprosess. Jeg har trengt tid på å bli trygg på å prate om hvem jeg er. Det er jo personlig, og det er jo ikke det at jeg hadde det dårlig før heller. Jeg har aldri opplevd at noen snakker direkte negativt om skeive på jobben, men jeg er glad for å kunne være åpen om det de siste årene og erfare at folk reagerer positivt. 

Bidragsyter til mindre frykt

Det begynner å bli bedre dager for begge to. Fortsatt kan det være krevende med ukjente lyder og store forsamlinger med mennesker. De bestemte seg tidlig for at frykten terroristen skapte i det skeive miljøet, ikke skulle få vinne frem.

– Jeg håper å være en bidragsyter til mindre frykt ved å stå frem å si fra at det er greit å være den man er. Dessuten viser jeg gjerne at homofili ikke alltid handler om glitter og fargede negler, at vi finnes i alle slags yrker, sier Bjørn.   

På spørsmål om AF kan gjøre mer for å skape et inkluderende arbeidsmiljø, tenker Bjørn at det er viktig å synliggjøre budskapet bak det vi gjør. Det er mange grupper i et samfunn som kan ha det vanskelig. Når vi heiser Pride-flagg er det fint å si at det henger sammen med holdninger vi ønsker å ha i vår arbeidskultur. Bjørn trekker frem Like-mye-verdt-plakatene som fronter nulltoleranse mot diskriminering og trakassering, som positive budskap det er viktig å tydeliggjøre. På jobben kan vi være uenige, og ha forskjellige syn, men vi må vise hverandre respekt, mener han.